Ein gong for lenge
sidan kom ein utenlandsk sjøkonge seglande opp gjennom Nordsjøen med fleire
skip og mange menn. Det var tidleg på våren, og dei kom frå sør og skulle på tokt
til framande land.
Midt ute i Nordsjøen kom
dei ut for eit overhendig uver som braut ned riggane på skipa og øydela segla.
Vind og straum dreiv skipa ut av kurs, og til sist visste dei ikkje kvar dei
var. Sjømennene fekk likevel etterkvart lappa saman så mykje av segla at dei
fekk styring på skutene, og dei tok til å lensa unna vinden og sjøane det beste
dei vann.
Etter å ha segla slik i
fleire dagar, fekk dei brått ein kveld land i sikte, og dei tok seg innover mot
dette landet. Uveret var like forrykande, og dei kunne sjå kor bylgjene fossa
og braut mot knausane der inne.
Då dei kom nærare land,
fekk dei auga på ei vik som skar seg inn mellom dei stupbratte bergveggane som
vende ut mot havet. Vika var lang og smal, og midt i innløpet låg det ein båe.
Frå denne båen gjekk det frådande kvite brot som vart knuste mot fjellveggane på
begge sider. Innanfor båen var sjøen heilt roleg.
Det ville vera eit vågestykke
å prøva å ta seg inn i vika slik veret var, men skipa var så medtekne av
stormen og sjøane at det var eit tidsspørsmål kor lenge dei ville halde seg
flytande. Den einaste måten sjøkongen såg til å berga mennene og skipa var
difor å prøva å ta seg forbi båen og fallgarden ytst i vika til trygg havn
innanfor.
Det var i mørkninga dei kom
inn mot innløpet til vika, og kongen gav ordre til mannskapet om å gjera seg
klar til å segla gjennom fallgarden og inn i vika. Mennene murra mot kongen og
meinte at det ville vera den reine galskapen å segla inn i dette veret, men
kongen stod på sitt og slik vart det.
Skipa rista og skalv då
dei frådande brenningane tok tak i dei, men dei vart kasta gjennom brota og kom
seg til slutt trygt innanfor båen. Der inne var sjøen still og roleg slik det
hadde sett ut frå utsida, og mennene fortøyde skipa så langt inne i vika som
dei kunne koma. Sjøkongen kalla vika, der han hadde kome inn og berga livet for
seg sjølv og mennene sine, for Kongvika.
Dagen etter skifta veret
om og det vart stilt og fint. Sjøfararane gjekk då innover landet for å prøva å
finna ut meir om staden dei var komne til . Dei oppdaga snart at det var ei øy,
og at det var større område på andre sida av fjorden innanfor.
Øya var uvanleg grøn og
frodig der ho låg i den fine vårdagen. I solhellingane blømde dei vakraste
blomar, og graset var irrgrønt over alt. Aldri hadde dei nokon stad sett noko
liknande. Folk fann dei ikkje, men med så mange fine og lune stadar, meinte dei
at øya kunne vera godt eigna til buplass. Det var rikeleg med gode beite for husdyr
her, vatn fanst det nok av, og på delar av øya stod skogen frodig.
Etter den grøne fargen
kalla sjøkongen øya for Algrøna.
Sjømennene tok seg
etterkvart innover frå Algrøna og over fjorden til landet innanfor. Her var
landet høgare og med betre utsikt over havet. Sjølv busette den utanlandske sjøkongen
seg her, og kalla staden Sjøkongsstad.
Skipa som sjømennene kom
med var ikkje eigna til å fara vidare med, og dei fann seg koner og busette seg
difor på Algrøna og Sjøkongsstad og dei andre øyane ikring.
Leveveien deira vart
fiske og jordbruk, og med den grøderike jorda og det fiskerike havet hadde dei
det godt. Mange av dyra sine hadde dei på øyar og holmar ikring. Den største av
desse øyane, der det og var best beite, kalla dei Dyrøy.
Den dag i dag kan det
finnast etterkomarar av desse sjøfolka på Algrøyna, Dyrøyna og Sekkingstad, og
i Kongvika lengst vest på Algrøyna ligg framleis båen midt i sundet og er ein
port mellom sjølvaset Nordsjøen utanfor og den lune vika innanfor.